Interessen for HR-faget ble vekket allerede mens hun var trainee i Orkla, og nærmest fikk skreket seg til å komme innom HR-avdelingen også. – Jeg ble spurt om jeg var helt sikker, for de mente det ikke var noen smart karrierevei. Jeg var helt sikker, og så at en mer forretningsmessig bakgrunn også kunne være hensiktsmessig i en HR-avdeling.  Neste stopp ble personal- og organisasjonskonsulent i Ringnes, som den gangen var en del av Orkla.  – Jeg så for meg at jeg skulle inn i en lederstilling med en gang, men jeg fikk heldigvis et godt råd om å lære mer først. Gjennom den jobben møtte jeg de tøffeste tillitsvalgte, lærte håndverket og ble nominert til mangfoldprisen i selskapet, forteller hun litt stolt.

God kultur Senere var hun som HR-direktør i Coor med på å bygge opp det selskapet i Norge, før det bar videre til samme stilling i Arcus, og siden høsten 2015 i Baneservice. Hun beskriver seg selv som «litt hard core», i den forstand at hun er opptatt av faget, og synes arbeidsrett er gøy, men det er noe annet som virkelig gir energi: – Å se at folk lykkes, rekruttere inn nye flinke folk, få flere kvinner inn i selskapet, jobbe for mangfold og gjennomføre gode leder- og medarbeidersamlinger.  Så hvorfor akkurat Baneservice? Det er det ikke vanskelig for Gussiås å svare på: – Det er et spennende selskap, en del av det grønne skiftet, og vi har utviklet oss til å bli en foroverlent organisasjon som er opptatt av mangfold. Jeg føler eierskap til det, og mye har skjedd her de siste årene. Vi har massevis av flinke fagfolk. Noe av det første som slo meg da jeg begynte her var den fine kulturen. Det er jovialt og helt «nedpå».  Det er fortsatt ting å ta tak i rundt mangfold og kvinneandel, men noe bra har skjedd: – Nå er det ikke lenger jeg som maser om at vi må tenke mangfold. Det har satt seg i organisasjonen, og utviklingen går i riktig retning.

Ulike utfordringer Selv om mye går i riktig retning er det selvsagt utfordringer. – Jeg treffer ikke de ansatte ut i sporet så ofte som jeg hadde ønsket. Jeg skulle gjerne vært tettere på. Men jeg er ute med kameraet mitt da.  En større og mer politisk utfordring i jernbanen er de store variasjonene i arbeidsmengde gjennom året og fra år til år. – Det er en bransjeutfordring, og vi vil jo gjerne ha arbeid til alle også i de stille periodene med lavere aktivitet. Jeg ønsker meg mer vinterarbeid for å holde aktiviteten på et jevnere nivå. Det er vanskelig å bemanne slik det er i dag. Men dette er politikk, og handler om en mer forutsigbar finansiering av Bane NOR som legger ut jobbene.  Og så var det dette med kvinner da; hvor mange er det egentlig av dem i Baneservice? – Totalt er det rundt sju prosent, i de operative jobbene, inkludert ingeniører og prosjektledere, er det bare 3,7 prosent. I toppledelsen er vi tre kvinner av åtte. Av det totale antallet ledere er det bare seks prosent kvinner, mens 18 prosent av lærlingene er kvinner. 

Etterspør kvinner Selv om andelen er ganske lav, er det en endring på gang, som Gussiås merker godt: – Jeg trenger ikke lenger overtale noen ute i linja til å ta inn jenter. Det samme kan Harald Galtung, som leder Opplæringskontoret for jernbanesektoren, fortelle meg. Det rapporteres at det skjer noe fint med miljøet når jentene kommer inn. Kvinneandelen øker langsomt, og det er etterspørsel etter kvinner i selskapene. I år er drøyt ti prosent av lærlingene i sektoren kvinner. Ann-Christin Gussiås er overbevist om at jenter gir flere jenter. Det skaper en god sirkel.  Men det må jobbes systematisk med synlighet, og det tar tid. De kan ikke hvile eller gi opp:  – I høst streamet vi film til ungdoms-skolene for å synliggjøre hvilke muligheter som finnes i jernbanen, med trygge arbeidsplasser og lønn under utdanningen. Til Arendalsuka hadde vi og tre andre entreprenører med oss flotte rollemodeller. Jeg har veldig tro på samarbeid i bransjen for å få flere jenter inn.

Viktig samarbeid Derfor er hun engasjert i Diversitas, en organisasjon innen bygg- og anleggsbransjen som ble stiftet i 2019 for å øke kvinneandelen og jobbe for mangfold generelt i bransjen.  – Kvinneandelen i anleggsbransjen er så liten at vi må engasjere oss. Jeg sitter i styret, og mange dyktige folk i bransjen er involvert i dette arbeidet. Det er viktig at vi samarbeider, snakker om dette, setter mål og arrangerer aktiviteter som webinarer og kampanjer for å fokusere på temaet. Jeg er overbevist om at mer mangfold er med på å øke attraktiviteten vår. Målet i Baneservice er ti prosent kvinner innen 2023, og vi har med oss toppsjefene i arbeidet. Det er viktig.  Og noe skjer. Det fører til at ingen vil være dårligst i klassen. – Vi må synliggjøre de kvinnene vi har, skape gode rollemodeller. Og det gjelder ikke bare fagarbeidere, også ingeniører og prosjektledere. Bildebruken når vi profilerer oss må være bevisst, og særlig når vi henvender oss til unge kvinner, er samfunnsoppdraget og det grønne skiftet viktig å snakke om.  Det er selvsagt også en del praktiske ting som må på plass når jentene kommer inn på en mannsdominert arena, som for eksempel å sørge for nye toalett- og garderobeløsninger. Ord må byttes ut. Det heter ikke lenger formann, men arbeidsleder. Og ikke minst må det bevisstgjøring til. – På de årlige Baneservice-dagene har vi dilemmatrening, og alle ansatte skal gjennomføre Mangfoldsdugnaden, et e-læringskurs som er utarbeidet for bygg- og anleggsbransjen og gir kunnskap om mangfold, inkluderende oppførsel og holdninger. Og vi snakker om dette på informasjonsmøter. Mangfold er et eget punkt i hovedstrategien vår, forteller hun. Den største utfordringen for rekruttering av kvinner til fagarbeiderutdanning er at for få jenter tar fag på videregående som gjør at de kan søke seg til lærlingplass ute i sporet.  – Det må en holdningsendring til, slår HR-direktøren fast, og legger til at innenfor prosjektledelse må jernbanen jobbe for å bli et tydeligere alternativ til konsulentbransjen. 

På privaten Den engasjerte HR-direktøren er en skikkelig tidsoptimist, og et B-mennesker som helst jobber sent på kvelden om hun kan velge.  – Jeg er ikke først på kontoret om morgenen, men jeg får ofte høre at jeg har en stor tilstedeværelse, selv om jeg kan komme litt sent noen ganger, forteller hun med et smil.  Det er slett ikke bare jobben som er viktig for Ann-Christin Gussiås. Hun er også en sosial, sporty dame og en familiekjær mamma og kone. Det er mye forskjellig som gleder henne: – Under korona begynte jeg med isbading. Det blir jeg glad av. Ellers spiller jeg gjerne basket, går på ski, trener yoga. Og jeg er veldig sosial, setter stor pris på venner og familie.  Med mann og barn har hun reist mye. I 2019 var de i Asia, og det neste store målet er Sør-Amerika, når koronasituasjonen tillater det. Mannen gikk også på NHH i Bergen, og nå er den eldste sønnen student samme sted. – Jeg lurer litt på hva jeg har gjort galt. Jeg har hele tiden sagt at barna må velge helt fritt hva de skal bli, uavhengig av oss, men… Det kan jo hende hun er en god rollemodell.