– Dette har vært akkurat som førstegangstjenesten. Det er ikke så artig akkurat mens det står på, men det blir jækla artig bare du får opplevelsene litt på avstand, sier Ole Gunnar Bakken om filminnspillingen på Raumabanen. Han leder trafikkutøver-enheten på Norsk jernbanemuseum.

Korte linjer og fornavn. Den første henvendelsen om filminnspilling kom for et drøyt år siden og lenge var folkene på jernbanemuseet ikke klar over hvilken film det var snakk om, men innspillingsbudsjettet tydet på at det var et seriøst prosjekt. Opprinnelig skulle innspillingen skje i april, men korona-pandemien medførte utsettelser. Endelig i september kunne innspillingen ta til.

– Under innspillingen måtte vi holde orden på folk. Med over 400 mennesker involvert, hvorav 200 av dem kreative, og med vår sikkerhetskultur, var det krevende. Vi var nødt til å holde orden og sette skapet på plass, sier Ronny Martinsen som var den som hadde direkte kontakt med filmregissøren, og Bakken nevner en episode der noen fra produksjonen gikk i sporet. Da måtte det tydelighet til.

Kjappe endringer. Og med en omgangsform som bar preg av korte linjer, fleksibilitet, vilje til å få ting til og utstrakt bruk av fornavn mellom produksjonen og jernbanefolka, ble det skapt en god relasjon. – Vi var også veldig løsningsorienterte. Endringer skjedde veldig fort på filmsettet, og det var ikke sikkert at det vi var enige om klokka åtte på morgenen gjaldt da vi skulle kjøre ut klokka ti, forteller Martinsen. Han mener den viktigste delen av jobben de gjorde, var å evne å hive seg rundt, samtidig som de håndterte sikkerhet og togframføring, og at andre involverte, som rutekontor, togleder, TXP Raumabanen, jernbanetilsynet, Spordrift, VY og SJ, også virkelig ville få dette til.

Tøffere enn stunt. – Jeg har fått et annet inntrykk av innspilling av actionfilmer. Det tenkes mye sikkerhet, sier Bakken, som ikke vil si noe om detaljene for ikke å avsløre deler av filmens handling. – Men det er mye tøffere å stå mellom to togvogner som skal koples sammen, føyer han til, og med et smil mer enn antyder hvem han synes er barskest av stuntmenn og togfolk.

Fram og tilbake. I hver ende av innspillingstoget var veteran-diesellokomotivet Nohab påkoplet og i lokomotivene satt en fører som flyttet toget fram og tilbake, oftest bare noen få meter om gangen fordi regissør og fotograf ville prøve ulike bildeutsnitt. For lokfører i Bane NOR, Amund Rasten, som til vanlig kjører skinner og sviller og ulike store tog i forbindelse med spor- arbeider, var dette en opplevelse utenom det vanlige.

– Det har vært veldig moro og det har vært litt intenst. Det var fire uker med filminnspilling, og så var det fire uker med forberedelser av tog på Åndalsnes før innspillingen. Det er antakeligvis noe man er med på bare én gang i livet. Det har vært mye venting, men når ting skulle skje, skulle det skje veldig fort, og mye på en gang, forteller Rasten om opplevelsene.