Han har valgt å jobbe i jernbanesektoren nesten hele sitt yrkesaktive liv, og vi måtte bare spørre om han er enspora, eller rett og slett av den veldig trofaste sorten. Milde Horrisland ser litt overrasket ut over spørsmålet, før han svarer: – Jeg har jo fått gjøre mye variert da. Det er egentlig samferdsel som har trigget meg. Jeg skrev faktisk hovedoppgaven min om styringen av NSB. Nesten hele karrieren har jeg sittet i ledergrupper innenfor jernbanen, tett på utviklingen. Det har jeg lært mye av. Og jeg har jo en familiebakgrunn fra jernbanen: mor, far, besteforeldre og onkler. Jernbanefamilie her også altså. Det er ikke uvanlig, og skaper åpenbart noen bånd det kan være vanskelig å bryte. Og hvorfor skal man det, når det skjer så mye i denne sektoren. Hva har egentlig vært mest spennende, sett med Svein Horrislands øyne? – I perspektiv er det spennende hvordan alt har utviklet seg, og at vi de senere årene har fått et løft innen jernbanen. Flere har skjønt hvilke fortrinn den har. Da jeg begynte handlet det mest om fjerntogstrekningene, nå ser vi hvilken viktig rolle jernbanen har i trafikk­utviklingen rundt de store byene gjennom nærtrafikktogene og InterCity. Alt har ikke alltid «gått på skinner» og det har gått med noen timer til å forklare seg om punktlighetsproblemer. Det har vært mye kjeft å få da, men det betyr jo at folk bryr seg.

Det store bildet. Han mister ikke nattesøvnen av litt kjeft, i hvert fall ikke nå lenger, som han sier. Han er typen som tar mye med knusende ro. Sør­lendingens flegma merker man fort i nær­heten av ham. En som har jobbet sammen med ham i 20 år beskriver ham slik: «Han er ikke opptatt av innpakningen, men av effekten. Han kjenner gamet, lar seg ikke lure utpå, og tråkker ikke utenfor. Svein kan være forsiktig og tilbakeholden, tar det meste med ro, og det lønner seg nok over tid. Han forstår det store spillet. Han er en god gammeldags kommunikator – i positiv forstand.» Selv sier han: – Det er viktig å vite hvilken rolle man har når man jobber opp mot det politiske. Jeg tror ikke jeg er så verst til å finne kjernen, og se hva som er viktig i det store bildet.

Men hva er egentlig godt kommunikasjonsarbeid, ifølge veteranen? – Det har jo forandret seg veldig på disse årene. Da jeg var i NSB på 80-tallet kunne vi kalle mye av det vi drev med for opplysningsarbeid, og pressen var mer servil. Godt kommunikasjonsarbeid er jo å opptre ærlig og ordentlig og bruke de rette kanalene, med riktig informasjon. Det er også viktig med god internkommunikasjon. Å kjenne historien. Han er dessuten opptatt av å kjenne historien, for den skaper forståelse for sammenhenger: – Jeg er veldig glad i historie. Det burde alle være. Det er så mye som kommer tilbake gjennom historien. Og jernbanehistorien handler mye om Norges historie, om å bygge nasjonen. Det forklarer ofte hvorfor banene ligger der de ligger, og hvorfor det ble vekst der de ligger. Bygger vi ut et togtilbud, kommer også etterspørselen. Det er ikke bare omvendt. Det gjelder særlig nå, knyttet til klima og miljø. Selv om den avtroppende kommunikasjonsdirektøren er en blid mann med sans for humor, som har svært lett for å smile og le, har det selvsagt også vært tøffe tak gjennom et langt yrkesliv. – Dette er jo en jobb der noe er gøy og annet er veldig tøft, som ulykker og andre uønskede hendelser. Jeg kom tilbake igjen til jernbanen fra Vest-Agder i 2000, like etter Åsta-ulykken. Det ble en tung tid. Det ble som en kollektiv depresjon i Jernbaneverket den gangen, kommenterer han.

Sjefer kom og gikk. – Det mest spesielle jeg har opplevd gjennom disse årene må være den gangen jeg satt på kontoret i NSB en fredags ettermiddag og ble bedt om å komme inn på kontoret til general­direktøren. Der satt Kjeld Rimberg, som var sjef den gangen, og ga følgende beskjed: «Svein, kan du sende ut en pressemelding, men ikke før midnatt. Du skjønner – jeg slutter her i dag.» Så toppsjefer har kommet og gått innen jernbanen, og sjelden uten dramatikk. Men det er ikke bare ulykker og dramatikk som krever noe ekstra: – Utvidete ansvarsområder kan også være krevende, men på en helt annen måte. Jeg fungerte som persontrafikkdirektør da den første trafikkpakken ble lagt ut. Jeg ble kastet ut i jobben på kort varsel. Det var politisk kontroversielt med konkurranseutsetting, men med mange dyktige folk rundt meg gikk det bra. Det kan være krevende å beholde faglig­heten og ikke blande seg i politikken. Men det var lærerikt, slår han fast. Banen som ble et skjellsord. Så får han plutselig en refleksjon: – Egentlig er det én jernbanestrekning som har krevd mest oppmerksomhet gjennom disse årene: Østfoldbanen. Da jeg begynte i NSB i 1986 falt kjøreledningen stadig ned der, forsinkelsene var mange og informasjonen for dårlig. Østfoldbanen ble et skjellsord, og noe som ble tullet med i sketsjer. Så ble det etter hvert noe bedre da det ble nytt dobbeltspor til Sandbukta, men så var i vi i gang igjen med Follobanen, strid om banen gjennom Moss og store utfordringer med grunnforholdene videre sørover. Østfoldbanen vil nok fortsatt holde seg i mediebildet.

Å være personalleder er også en viktig del av arbeidet som leder; hva har vært viktig for ham i den delen av jobben? – Jeg har vært mest opptatt av at folk får jobbe med det de er mest interessert i å jobbe med. Frihet under ansvar, tillitsbasert ledelse. Folk gjør jobben best, når de trives, slår han fast. Og man må lære seg å lese ham, for det blir ikke brukt kraftuttrykk i tide og utide. «Dette er kanskje litt uheldig betyr egentlig Dette er veldig dårlig», ifølge kollegaen som ble sitert tidligere. Men angrer han på noen karrierevalg underveis? For en statsviter finnes det det jo mange muligheter. – Nei, det har bare blitt sånn. Jeg har aldri lagt noen bevisst karriereplan, men angrer ikke på de valgene jeg har tatt. Koronahjelp. Når han slutter i disse dager opplever han å ha fått en slags overgangshjelp av den underlige tiden vi er inne i: – Som «alle» andre kommer jeg til å savne kollegene og arbeidsmiljøet, men jeg har jo hatt en slags tilvenning under koronatiden. Nå er det familie, venner og bridgeklubben som kommer til å nyte godt av Horrislands humørfylte selskap. – Men jeg har ingen store planer. Det dukker nok opp noe.

Han virker ikke bekymret, og kanskje blir det åpning for flere bridgeturneringer snart. Bridge er nemlig en stor hobby. Golia Bridgeklubb er et viktig møtepunkt, men det er likevel ikke der han har de aller nærmeste vennene. – Jeg har heldigvis mange gode venner, også fra barndommen og ungdomstiden på Sørlandet. Alt bedre før? Før vi avslutter: Mye tyder på at en ny regjer­ing vil ta over til høsten, og mange debattinnlegg er kritiske til jernbanereformen. Hva tror Svein Horrisland vil skje med organiseringen av jernbanen i årene framover? – Det tror jeg ikke jeg skal våge meg på å spå om. Omorganiseringer er vi jo ikke uvant med på jernbanen, men hvis det nå skal endres igjen, tror jeg det viktigste man må gjøre er å evaluere jernbanereformen skikkelig og konsekvensvurdere eventuelle endringer. Vanligvis sier jo de fleste at «alt var bedre før», men det er jo stort sett fordi vi alle var så mye yngre da, avslutter han med et smil.