Den velholdte eneboligen ligger omtrent så nært togsporet som det er mulig å komme. På tunet ligger det en haug med ventende arbeid, på vei fra tre til bruk­bare vedkubber. Det er lett å tenke at her bor det en som liker å kople av med praktisk arbeid. Og en som er glad i Gjøvikbanen. Akkurat når vi en innom er det oppgraderinger på gang, og ikke et tog å se. Så hvorfor ønsker Knut Sletta å være jernbanedirektør? Det er jo ikke slik at alt er idyll i sektoren der endringene som følge av reformen fortsatt diskuteres heftig både blant politikere og reisende. – Det vil alltid være både fordeler og ulemper med hvordan man velger å organisere arbeidet. Vi jobber på oppdrag fra departementet, som fagorgan, uansett politisk ledelse. Jeg synes samferdsel er et veldig interessant felt, som berører mange mennesker. Det skjer mye, ikke minst innenfor jernbanen, med bærekraftige løsninger, teknologisk utvikling og infrastruktur. Det er en spennende jobb rett og slett! Han er opptatt av at direktoratet har en tydelig rolle. – Vi må være ryddige i forhold til mandatet vårt, og forstå forholdet vårt til departementet. Som direktorat er vi nødt til å skjønne både politikken og vår egen plassering i sektoren.

Ballast Sletta har en bakgrunn som gir god ballast. Han gleder seg til å få brukt det han har lært i arbeidslivet til nå, for å videreutvikle Jern­banedirektoratet: – Direktoratet har en viktig rolle: å få mest mulig for pengene. Jeg liker det mandatet. Å få til god samhandling i sektoren blir viktig. Jeg har jobbet mye med virksomhetsstyring, eierstyring og etatsstyring. Jeg har også jobbet mye med store statlige investeringsprosjekter og kvalitetssikring av dem. I Kunnskapsdeparte­mentet var økonomi er viktig del av jobben min. Jeg har også arbeidet mot kommunene i fylkeskommunen, og er opptatt av sømløse reiser. Men aller først gleder jeg meg til å bli kjent med organisasjonen og de ulike aktørene vi samarbeider med. Kort sagt: komme i gang.

Lyttende Fyren som sitter vis-à-vis virker oppriktig ivrig – på en rolig måte. Han lytter og tenker før svarene serveres. Inntrykket er en trygg mann uten behov for å være belærende. Han vet at bakgrunnen hans veier tungt, men også at han har en del å lære. Da kommer det godt med å ville lete etter de beste løsningene gjennom samarbeid. På spørsmål om hva han mener er den viktigste lederegenskapen svarer han: – Å lytte, få opp ulike synspunkter og innspill og skape team som utfyller hverandre. Det er fristende å ha folk som likner en selv rundt seg, men det er farlig hvis alle tenker likt. Man må bryne seg på hverandre. Dialogsamhandling. De gode løsningene ligger ofte midt mellom to ulike utgangspunkt. Kunde- eller tjenestefokus handler også om å lytte, og opptar den ferske jernbane­direktøren: – Det må vi ha med oss i alt vi driver med. Ting må henge sammen. Vi skal bidra til helhet­lige løsninger til det beste for kundene.

Tilfeldig Knut Sletta vokste opp på landlige Gran, og han påstår det var helt tilfeldig at han valgte samfunnsøkonomi. – Veien ble til mens jeg gikk den, og foreldrene mine var ikke akademikere. Far tok oss med på ski, og jeg spilte fotball, så ble det mindre trening en stund mens jeg studerte og bodde i Oslo. I dag er jeg glad i å bruke kroppen, men er på ingen måte treningsfanatiker. Jeg går på ski og turskøyter om vinteren, tur på beina ellers. Til helgen skal jeg til Jotunheimen for å gå Besseggen og Bukkelægret. Jeg liker å være ute. Og så trives jeg med vennene mine, både på Gran og her på Harestua. Jeg liker å vær sosial i uformelle sammenhenger, forteller han. Det er ikke vanskelig å tro på at han trives best i uformelle sammenhenger. Jordnær er et ord som fort dukker opp i hodet når man snakker med Sletta. Han liker å kople av med praktisk arbeid som å pusse opp, holde vedlike og hogge ved. Roen hans kan gjøre det lett å tenke at han er litt forutsigbar og kanskje veldig skikkelig. Men så er det dette med motorsykkel da, som ikke er en 50-årskrisegreie, men noe han faktisk har vært opptatt av siden ungdommen. – Du får naturen og opplevelser tett på deg med motorsykkel. Samtidig liker jeg det mer tekniske med kjøringen, hvordan du stadig kan bli en bedre motorsyklist. Og det er en sosial arena å drive med motorsykkel. Jeg treffer kompiser med den samme interessen. I sommer har jeg vært på tur til Førde. Det er flott å kjøre motorsykkel på Vestlandet, forteller han, og legger til at han fortsatt har sin første moped.

Familien Knut Sletta var så heldig å finne kona i nabolaget. Hun er opprinnelig trønder og er den av dem som kan skryte på seg noen jernbanefolk i familien. Og i fjor ble han bestefar for første gang: – Det er, som alle forteller, morsomt å få barnebarn. Man kan låne dem, men slipper det mest krevende. Og jeg merker at jeg ser ham på en annen måte enn egne barn, og får et veldig bevisst forhold til utviklingen.

Gjøvikbanen Med hus på Harestua, bare få meter fra togsporet, har jernbanedirektøren lang fartstid som reisende med Gjøvikbanen, som ble lagt ut på anbud allerede i 2006. – Jeg er glad i toget, og kjenner Gjøvikbanen best. Jeg vil si de er veldig flinke og opptatt av kundene. På turen bort til stasjonen for å ta noen bilder forteller han villig vekk. I sommer har han både fått omvisning på Støren stasjon, og besøkt Jernbanemuseet. Han røper dessuten at hans aller første lederjobb var å drive en bensinstasjon, etter at han i noen år hadde hatt ekstrajobb der. Men det var før Kun­nskapsdepartementet fikk kloa i den sindige sosialøkonomen, og siden har Knut Sletta vært en stolt byråkrat som vil få noe til.