Det var to ting som gjorde at konserndirektør for ut-bygging i Bane NOR begynte i Jernbaneverket i 2007: – Jeg valgte bort alternativene entreprenørsiden eller det å være rådgiver, fordi jeg ønsket å ha hånden på rattet, kunne ta beslutninger i prosjektene. Jeg vet at jeg har mye å bidra med. I tillegg liker jeg at jernbanen er bærekraftig, og da tenker jeg ikke bare på klima og miljø, men at det vi bygger blir stående lenge. Jeg får være med på å bygge landet. Hun liker også den endringen som har skjedd med porteføljestyring ved at Bane NOR har fått mer frihet under ansvar til selv å prioritere, for deretter å bli målt på effekten av det som gjøres. – Jobben har blitt mer meningsfylt når vi blir målt på effekt, men jeg er litt spent på hva som skjer om vi er uenige i strategien, som Jernbanedirektoratet jo har ansvaret for, kommenterer hun.

Begeistret, men avventende altså. Generelt er Undrum klinkende klar på at endring må til, og Bane NOR har vært gjennom mye endring de siste årene, ikke minst organisasjonstilpasninger. Det er også tatt grep for å forebygge økonomiske overskridelser i prosjektene, og hun understreker at mange prosjekter blir både billigere og raskere ferdig enn planlagt. – Vi må lære av de feilene vi gjør, og vi har et helt annet apparat i dag enn vi hadde for få år siden, med ulike kontrakter tilpasset det enkelte prosjektets størrelse og kompleksitet. Og i den tiden jeg har jobbet i jernbanen har vi gått fra et utbyggingsbudsjett på én milliard til 13,9 milliarder i dag. Vi har vært på en lang endringsreise de siste årene, og den vil ikke stoppe. Vi er døde når vi slutter å endre oss, slår hun fast. Klima og miljø Stine Undrum skjønner ikke helt hvorfor jernbanens klima- og miljøfortrinn ikke vektlegges sterkere av politikerne, selv om det er et for-bedringspotensial: – I tråd med Parisavtalen, stilles det tydelige klimakrav til nye prosjekter. Fram til 2030 skal vi redusere både direkte og indirekte utslipp fra prosjekter med 50 prosent, og for å få det til, jobber vi med å få på plass måling i alle prosjektene. Selv om hun er stolt av jobben sin, synes Undrum det er krevende å ha ansvaret for en hel divisjon, for det er alltid noe som kan gå galt. – Jeg er stadig inne i vanskelige saker, og får ikke være like mye med på alle seirene. Men jeg liker heldigvis å jobbe faglig, også med viktige detaljer. Jeg skulle bare ønske flere forsto hvor komplisert det er å bygge jernbane. Vi må bygge mens trafikken går. Vi kan ikke operere med omkjøringsveier. Det er med på å gjøre arbeidet svært krevende. Aller helst vil hun være mye mer ute der det skjer. Hun kler seg mer enn gjerne i gult og fullt verneutstyr, men det blir sjelden mer enn én dag i uka. Det er mye annet en konsern-direktør må ta seg av og følge opp. Framdrift – Jeg er stolt av at jeg har fått en rolle der jeg kan gjøre en forskjell. De siste 16 årene har vært en eneste stor opptur. Det er virkelig tilfredsstil-lende å bidra så mye til samfunns-utviklingen. Jeg trengte ikke lange betenkningstiden da jeg ble spurt om å være kandidat til jobben jeg har i dag, men hadde jeg ikke fått den, ville jeg nok funnet meg en annen arbeidsplass. Sånn er jeg. Jeg er fornøyd, helt til jeg ikke er det. Igjen kommer tempo og utålmodighet til syne. Ikke utypisk for toppledere. – Jeg er nok veldig opptatt av framdrift og beslutninger. Det har jeg alltid vært. Jeg hatet å være på foreldremøter med endeløse diskusjoner. Jeg synes det er vanskeligere å bestemme meg for det som ikke er så viktig, for eksempel hva jeg skal spise når jeg er på restaurant, sier hun. Strikking Den blide, blonde dama på den andre siden av møtebordet er sikker på at hun har mye å bidra med, men hun er ikke bare en tøff leder, som stiller krav til faglighet og endrings-vilje. Hun er også en råtass til å strikke. Foran tv-skjermen produseres det voldsomt til alle som vil ha. – Produksjonen min er enorm. Jeg har strikket sjal til alle kvinnene i konsernledelsen, et år fikk alle de seks tantebarna mine marius-genser. Alle som vil får genser, sier hun og smiler. Å være uvirksom og litt lat er nok ikke hennes greie. Når de drar på hytta på fjellet i helgene, er det bare fredagskvelden som er ren avslapning. Både lørdag og søndag er det lang tur på programmet, hele året. Ett sted må hun vel gjøre av all energien. Det kan bli litt jobbing i helgene også, men aldri på lørdag. Den er «hellig». – Barna har flyttet ut, så mannen min og jeg er mye på hytta i helgene, og det er fint at vi får mye tid sammen. Konserndirektøren er klar og bestemt, men virker også ujålete og «nedpå». – Ja, jeg er nok det, og jeg snakker «rett fra posen». Noen synes det er litt slitsomt, slår hun fast.

Rikstunnel Beviset for det kommer når vi spør om hun regner med å få bygge en ny tunnel gjennom Oslo, Rikstunnelen, som den nylig ble døpt fordi den vil påvirke all togtrafikken. – Jeg håper da for guds skyld det! Nå bruker man mange milliarder på å bygge ut E 18, Vestkorridoren mellom Oslo og Asker, mens Oslotunnelen har vært sprengt i mange år. Jeg håper virkelig det oppdraget kommer, for dette er navnet i togtrafikken her i landet. Men hvorfor skal det bygges så mye vei, når vi trenger best mulige løsninger for klima og miljø? Dette gjør de flere steder. Hvorfor bygges det økt kapasitet på Gjøvikbanen og ny riksvei 4 samtidig og parallelt? Hvorfor planlegges det å bygge både ny Ringeriksbane og ny E 16? Jeg er ikke imot biltrafikk altså, men jeg savner en helhetlig plan fra politisk ledelse. Det kunne vært prioritert bedre mellom vei, bane, luft og sjø. Hva skal vi satse på hvor? Hva er mest hensiktsmessig og ikke minst bærekraftig? I skrivende stund er forslaget til statsbudsjett ikke lagt fram, og det er usikkert hvilke prosjekter som vil bli prioritert i nærmeste framtid. Det tar Undrum med knusende ro: – Dette er utenfor min kontroll, og vi er en fleksibel organisasjon. Vi takler det uansett hva som skjer. Sånn er det å jobbe med prosjekter. Vi må tåle å være i endring. Sånn er verden.